Tenk deg et nytt Storting, sammensatt av representanter plukket ut av partienes fylkes- og landsstyrer. Ingen stemmegivning fra landets borgere, heller ikke fra partienes medlemmer. Da er du på det nivået som representantene til helgens Idrettsting er valgt.
Det er viktig å presisere nettopp dette; representantene på Norges Idrettsforbunds ting er ikke valg av idrettens 2 millioner medlemmer, men er plukket ut av styrene i idrettskretser og særforbund. Dette avspeiler samtidig norsk idretts organisatoriske dilemma – en todelt organisasjon der sentralorganisasjonen styrer pengene, prioriteringene og et konkurransesystem, mens lokalidretten står for 99% av all aktivitet. Resultatet er en topptung organisasjon som er i ferd med å knekke på midten, hvor sentralleddene betyr mindre og mindre for lokalidretten. Men med to betydelige unntak, en stadig økende byråkratisering og en stadig økende skattlegging fra sentralleddet. Disse forholdene kommer til uttrykk på en rekke områder, og her er noen av dem.
Lokalidretten er ikke deltaker i noen beslutningsprosess som gjelder forvaltning av lovverk, fordeling av ressurser, utvikling av tiltak. Alt kommer ferdig presentert fra en sentralorganisasjon som med stor arroganse mener seg å vite best. Alle vedtak som gjøres på helgens Idrettsting er sterke vitnesbyrd om dette.
Norges Idrettsforbund (NIF) er organisatorisk uforandret siden 1946 med ett unntak. I 1996 ble Norges Olympiske komite tillagt NIF. Resultatet er et økt fokus på toppidrett i NIF og idrettskretsene. NIF engasjementet knyttet til OL2022 er et typisk eksempel på dette. En kampanje som påsto seg å representere hele norsk idrett, men som bare representerte sentralidretten.
Pengestrømmen fra idrettslagene til sentralleddet, les særforbundene, øker stadig. Blant NIFs mange fargeglade presentasjoner av økonomiske forhold innen idretten, mangler imidlertid denne plansjen helt. Det er imidlertid grunn til å tro at beløpet ligger et sted mellom 300 og 500 millioner i året. Det er slik at en kan spørre om det har noen hensikt å arbeide for økte kommunale tilskudd til idrettslagene, når dette allikevel inndras av sentralorganisasjonen. Eller sagt på en annen måte; dette er omtrent det samme beløp som går direkte til idrettslagene gjennom «Lokale aktivitetsmidler» og «grasrotandelen», før de snur og vender tilbake til særforbundene.
Har du inntrykk av at norsk idrett økonomisk står og faller med spillemidlene? Da er du feilinformert, først og fremst av NIF. Lokalidretten setter naturligvis pris på at staten lar 1,4 milliarder – ikke av statsbudsjettet, men av overskuddet fra spill – tilfalle lokalnivået. Men både NIF og departementet skjuler så godt de kan at kommunene bidrar med mellom 5 og 6 milliarder. Når det bygges et større idrettsanlegg i kommunen, så er spillemiddelbidraget godt under 20%. Det ville nok ha blitt bygget noe færre anlegg uten spillemidler, men uten kommunenes bidrag ville norsk idrett ha stoppet opp. Spillemidlene er bare avgjørende for sentralorganisasjonen som forbruker – stort sett på Idrettens hus på Ullevål – mer enn 30% av spillemiddeltildelingen til idretten, ca. 700 millioner.
I den interne maktkampen mellom særforbund og idrettskretser, er særforbundenes trumfkort at «de eier aktiviteten». Av den grunn mener de at makten, inklusive pengene, bør ligge hos dem. Sannheten er imidlertid at det særforbundene eier er et arrangementsreglement, intet annet. Aktiviteten eies av klubbene, ingen andre. Men det avspeiler arrogansen i det sentrale miljø, at debatten har gått langs slike linjer.
Man diskuterer gjerne sentralt frafallet blant barn og unge, lager flotte prosjekter og avsetter mye penger. Men frafallet bare øker. I håndballen blir mer enn 50% borte fra de er 13 til de er 16. Det er neppe noe annerledes i andre idretter. Men det settes sjelden bjelle på kua. Etter min mening er det massive fokuset på talentutvikling som starter allerede i 12 – årsalderen i de store idrettene, en avgjørende faktor for forfallet.
I løpet av de siste 20 årene er det bygget fotballstadioner rundt om i landet til flerfoldige milliarder kroner. Alle etter kravspesifikasjoner fra Norges fotballforbund. De fleste med betydelig kommunal bistand. En ting er at et flertall av disse anleggene framstår som dramatisk overdimensjonerte. En annen sak er at de er bygget på bekostning av lokalidrettens behov for anlegg som kan sikre mangfoldet av idretter. Andre idretter kommer etter. En tragikomisk sak utspilles for tiden i Halden. Med flid har håndballmiljøet i Halden bygget seg opp til å ha et elitelag både på herre og damesiden. De er ganske alene om det. Samtidig må det sies at hallsituasjonen i byen er ganske bedrøvelig. Bedrøvelig er også kommunens økonomi som er satt under administrasjon av Fylkesmannen. Men slike samfunn snurrepiperier bryr naturligvis ikke Håndballforbundet seg om. De har sine kravspesifikasjoner. Og hva rolle spiller det om et lite topphåndballmiljø i Halden blir lagt øde.
Man kan ha mange synspunkter på kommunesammenslutninger, men det kan synes som de i betydelig grad kommer. De forrige store sammenslutningene skjedde i Sarpsborg og Fredrikstad. Selv om motstanden mot sammenslutningene var utrolig store, sto idretten samlet om å få best mulig resultat av prosessene. For NIF er imidlertid dette et fjernt og lite problem. Ingen sak å løfte fram på tinget. Man har viktigere saker å drøfte på Hell i helgen.
Når tinget settes er det på sentralidrettens premisser. Det er hva som tjener NIF, særforbund og idrettskretser som har fokus. Greit nok, om det ikke samtidig var slik at de mener seg å vite hva som er best for lokalidretten. Mange av de inngrep endel særforbund gjør i den lokale idretten både hva gjelder anlegg og beskatning skjer i beste føydale ånd. Det er lensherrene som er seg bevist å ha gitt sine vasaller et stykke land som gir full rett til beskatning både av penger og folk.
Dette blir naturligvis ikke påtalt eller debattert. Idrettstinget er en lekeplass for velskolerte partipolitikere som både har lært seg debatt- og manipuleringsteknikker. Ikke lett å komme inn i dette bolet med idrettskultur i ryggesekken. For her er det partipolitikerne som rår, Nok å nevne en avtroppende president med bakgrunn som stortingspolitiker, den forrige som varaordfører i Drammen og den neste som ex – fylkesordfører. Dette innebærer at de fremmer en helt annen kultur inn i sentralidretten enn den som preger lokalidretten. De facto også med helt andre verdier.
Svein Femtehjell
Daglig leder
Fredrikstad Idrettsråd
Mail: svein@frid.no